Janteloven

Jeg liker å lage ting, og jeg har alltid likt å kle meg ut. Jeg tenker mye på estetikk, i alt jeg ser studerer jeg hva som gjør noe vakkert, og prøver å gjenskape det i noe nytt. Siden jeg er meg og er ganske tilgjengelig for meg selv hele tiden, så har det resultert i ganske mange forskjellige hårsveiser, kleskombinasjoner, sminke, og igjen, forevigelsen av det; bilder av meg selv. Men så kjenner jeg det stikke litt, jeg vil gjerne vise frem, men vil jeg ikke fremstå som innbilsk? Selvhøytidelig, som kler meg ut som ditt og datt og setter meg selv i fokus. Jeg er mitt eget lerret, jeg har skapt noe oppå meg selv. Jeg prøver ikke late som jeg ER sånn, det er et produkt av en fantasi. En karakter. Likevel, janteloven. Jeg lurer på om jeg ikke skal drite i hele janteloven, men så får jeg høre det. Selv om det bare er tull, så stikker det litt. For jeg tror jeg er et offer for janteloven desverre. Føler meg skyldig i et eller annet. Hva da? Fordi jeg ikke er superstjerne kan jeg ikke ha sånne bilder av meg selv. Bare viktige personer skal ha sånne bilder, de får lov.

Men jeg synes ikke noen er viktigere enn noen andre. Jeg er hovedpersonen i mitt eget liv, som du er i ditt, men utover det så tror jeg ikke på at en person er av mer verdi en ett annet. Å ha mange bilder av seg selv kan føre til at folk tror du er selvopptatt, og på mange måter vil jeg jo si at jeg er jo det, men ikke noe spesielt mer enn andre vil jeg tro. Alle dyrker sine egne interesser. Jeg har alltid elsket å kle meg ut, og jeg bør ikke måtte unnskylde meg for det. Å ville vise andre mine interesser. Det er ikke MEG, men sminken håret og tingene rundt det, redigeringen jeg interesserer meg for. Ikke nødvendigvis en evig selvdyrkelse. Jeg tar gjerne bilder av deg og redigerer det. Men jeg kjenner meg best, og da blir det mye.. meg.