Alex Grey

Alex Grey

Må være en av favorittkunstnerne mine. Måten han kombinerer det spirituelle med det vitenskapelige er unik, og jeg er en sucker for detaljer. Jeg får aldri nok av dem. Bare tanken på hvor lang tid en cm av bildene har tatt er overveldende.

Det finnes mange kunstnere, mange flinke, men det er den intiutive følelsen jeg sitter igjen med etterpå jeg har funnet ut at spiller mest rolle for om jeg liker en kunstner eller ikke. Noen ganger ser jeg bilder av artister jeg respekterer, men som jeg hater følelsen jeg sitter igjen med. Andre føler jeg ingenting av. Til tross for hvor teknisk flinke de er, etc. Akkurat dette tror jeg jeg ikke kan dissekere eller formulere, Alex Grey fremkaller en slags deilig harmoni hos meg, til tross for alle fargene og invollene og alt som tyder på det motsatte. Det er en slags aksept av det menneskelige legeme som kjøtt og blod, men igjen fremstilt som en kilde til energi, en bolig for nytelse og smerte, og igjen som en del av universet, i kontakt. Jeg har ingen verdens anelse om hva jeg snakker om, men når jeg ser bildene hans trenger jeg ikke lese om dem, de snakker, og jeg forstår.

Jeg gikk på Deichmanske Bibliotek for noen år siden, og jeg kom borti noen bøker med bilder av forskjellige kunstnere, og en bok om surrealisme. Det skal sies at jeg ikke hadde sovet den natta, og da er det veldig lite som skal til for å vippe meg av pinnen, men det viser seg gang på gang at jeg fortsatt får den samme følelsen om jeg så har sovet hundre timer. Jeg hater og elsker surrealisme. Først og fremst hater jeg den, for den fremkaller en slags sinnsyk frykt hos meg. Jeg blir faktisk uggen. Det høres latterlig ut, men jeg tror det kommer av at når jeg ser et produkt av et menneske som er så til de grader satt ut av system, tatt ut av all sammenheng, som ikke kan forklares eller forstås, bekrefter det tanken om det hinsides. Galskapen. Handlingen uten hensikt. Som skrekkfilmer med en forklart handling aldri har skremt meg like mye som de som er totalt meningsløse.

Jeg får sjelden slike sterke følelser, og det er derfor jeg elsker det også. Jeg er fascinert til de grader. Grunnen til at det rører ved meg er vel fordi jeg vet hvor mange timer, dager, år og gud vet som skal til for å produsere disse bildene, og jo mer detaljerte de er, jo sterkere er galskapen. For bildet forestiller- ingenting! Alt! noe helt tilsynelatende tilfeldig, og jeg tror ikke på tilfeldigheter. Hvordan kan man lage en historie ut av dette? Man sitter igjen med flere spørsmål enn svar, og der kryper frykten inn. I mitt tilfelle blir jeg bare uggen. Litt nedstemt. Urolig.

Hadde jeg malt et bilde i surrealismens navn selv, hadde jeg neppe kjent meg redd. Jeg kjenner mine hensikter, ingenting er tilfeldig, og når man ser flere bilder av samme artist ser man jo det også. Mønstre.