Laget to drømmefangere og et smykke til julegaver. Jeg hadde egentlig planer om x-antall andre ting, men tiden rakk til disse tre. Neste år skal jeg begynne å tenke på jul før midten av desember. Eventuelt kjøpe julegaver som normale mennesker:P
søndag 26. desember 2010
Lage julegaver sjæl
Laget to drømmefangere og et smykke til julegaver. Jeg hadde egentlig planer om x-antall andre ting, men tiden rakk til disse tre. Neste år skal jeg begynne å tenke på jul før midten av desember. Eventuelt kjøpe julegaver som normale mennesker:P
torsdag 4. november 2010
Perledingser
Jeg fikk litt dilla på perler og drømmefangere og sånt en liten periode for litt siden, og her er bilder av noe av det;
Drømmefangeren tok jeg bilde av fordi jeg skulle gi den bort i konfirmasjonsgave til kusina mi, og jeg syntes den ble så fin at jeg hadde lyst å dokumentere utseendet dens for å lage en eksakt kopi til meg selv. Men det tror jeg aldri blir noe av, for det er jo så kjedelig å vite hva det blir når man holder på å lage noe=)
Halssmykket er et utfall av rastløse hender som ikke skjønte når nok var nok, så det ble noe (ifølge kjæresten min) sigøyner-fiskegarn-aktig. Jeg synes det ble kanskje sært, men dog fint om man klarer å kombinere. Bare synd jeg har blondt hår, for jeg ser for meg at det hadde vært mye penere på en med brunt hår. Hvis noen med brunt hår der ute tror de har bruk for det, skrik ut.
Jeg lagde to enklere smykker til meg selv som kanskje ikke er superoriginale men veldig brukbare, samt en rekke bittesmå drømmefangere- og selvsagt en drøss av fjærløse halvferdige drømmefangere som ligger og venter i en eske. Så var det bare å gjøre seg ferdig med ting da:P
onsdag 3. november 2010
tirsdag 2. november 2010
onsdag 20. oktober 2010
...
Jeg legger ut noen gamle tegninger/malierier fra 2008/2009. Jeg håper på å snart komme igang igjen med noe nytt, selv om utfordringen kanskje ligger mer i å avslutte arbeider. For de som ikke har sett det før, og er tålmodige og vil følge med, hvem nå enn det kan være.
Bildene er i redusert kvalitet ettersom jeg må ta dem fra en nettside jeg har lagt ut bilder på før. Den forrige pcen min som har de originale bildene står som et ribbet skjelett med åpne involler på soverommet, og jeg vet ikke om jeg får liv i den igjen med det første.
torsdag 7. oktober 2010
Tankerekker som glipper ut av fingrene mine
Jeg har begynt med halloweenkostymet mitt. Jeg stod med kniven i et buskas like ved stien jeg pleide å gå opp til skolen hver dag i 8. klasse. Jeg skulle skjære av en del av noen greiener fra noen felte trær som var lagt i en diger haug. Ved en glipp skar jeg meg på kniven, og begynte å blø. Det gjorde ikke vondt, det var arbeiderfingre. Blod var en del av dette. Jeg nøt synet av kontrastene av hvit hud og rødt blod, og tenkte at jeg fant faenmeg noe positivt i alt. Det er noe med arbeiderfingre. Fingre som gjør noe, har gjort noe, grove fingre, kvestede negler, blod, maling, skitt. Som om jeg i timesvis, med et maleri, senere setter meg ned og ser at fingrene mine er mye mer estetisk anlagt enn det jeg har skrapt ned på lerretet.
Jeg er ingen arbeider.
Jeg er en typisk slappfisk. Jeg aner ikke hva jeg gjør om dagene, om det er tirsdag eller torsdag, det er spesielt vanskelig det, tirsdag eller torsdag. Onsdag og fredag derimot, er annerledes, onsdag er så annerledes fra fredag. Fredag er yndlingsdagen min. Det må vær fordi det er dagen før lørdag, og lørdag skal man liksom kose seg. Jeg gidder sjeldent kose meg på lørdager, akkurat som jeg sjeldent gidder noe som helst, men hjernen min har gjennom en lang rekke års hjernevask fortsatt med å tro at lørdag, det er noe spesielt.
Så hvorfor fredag?
Av samme grunn som jeg liker best å sitte på bussen til en fest. Som jeg liker reklamepausen frem til filmen begynner. Jeg er en drømmer, og drømmene ender som regel opp med å bli en god del bedre enn virkeligheten.
Her. Her jeg bor nå er rart. Jeg føler ennå at jeg er på besøk. Når jeg går ut så ser alle så velstelte ut. Alle kommer rett fra kleskatalogen. Unge mennesker med ren hud og velstelt hår og fine jakker og matchende vesker, og skulle det en sjelden gang dukke opp en gammel en, så har de nettopp hoppet ut av postkortet sitt, de også. Jeg visste ikke at det fantes så mange på ett sted. De må jo alle bruke i snitt to timer mer på skikkelsen sin enn de som bor bare ti minutter med buss lenger øst. Det er rart. Bare rart. Jeg skjønner ikke åssen de greier det. Hvordan passer alt de har på seg sammen i farger og fasonger? Hvor kommer disse menneskene fra? Har alle walk-in-closet som de går seg bort i? Noen ville kanskje misoppfatte dette som misunnelse, men gud bedre meg vel. Det handler om ren fascinasjon. Alle er opplivede utstillings-Pinnochioer, vekket til live, gåendes rundt og skal fra et ukjent A til et enda mer forvirrende B.
Før hadde jeg masse tid. Mer tid enn nå faktisk, jeg hadde et hav av tid på å spekulere på hvor folk skulle og hva de tenkte. Jeg pleide å ta bussen bare for å se på menneskene på bussen. Når jeg omsider fant ut at det var best å gå av, gikk jeg av kun for å spekulere på de menneskene som eksisterte utenfor bussen. Halvgal av mangel på agenda kunne jeg stå på gatehjørner og ta meg en sigarett mens jeg latet som jeg ventet på noe eller noen, titte på mobilen som det ikke hadde tikket inn enn melding på på flere dager, bare stå og lure, tenke på hvem og hva og hvorfor.
Jeg kom ikke frem til en dritt.
Ikke noe annet enn at selv i det havet av intethet jeg befant meg i, så fantes det leker man kunne lage i hodet sitt for å få tiden til å gå.
Nå går tiden plutselig alt for fort. Disse lure på hva og hvorfor-lekene har blitt en vane, og jeg forsvinner inn i en intetsigende, fraværende blassøyd dvale i enhvert tomme øyeblikk. Det er ikke særlig praktisk, og bidrar ytterligere til slappfisk-imaget.
Nei, nå gidder jeg ikke dette mer.
Jeg har begynt med halloweenkostymet mitt. Jeg stod med kniven i et buskas like ved stien jeg pleide å gå opp til skolen hver dag i 8. klasse. Jeg skulle skjære av en del av noen greiener fra noen felte trær som var lagt i en diger haug. Ved en glipp skar jeg meg på kniven, og begynte å blø. Det gjorde ikke vondt, det var arbeiderfingre. Blod var en del av dette. Jeg nøt synet av kontrastene av hvit hud og rødt blod, og tenkte at jeg fant faenmeg noe positivt i alt. Det er noe med arbeiderfingre. Fingre som gjør noe, har gjort noe, grove fingre, kvestede negler, blod, maling, skitt. Som om jeg i timesvis, med et maleri, senere setter meg ned og ser at fingrene mine er mye mer estetisk anlagt enn det jeg har skrapt ned på lerretet.
Jeg er ingen arbeider.
Jeg er en typisk slappfisk. Jeg aner ikke hva jeg gjør om dagene, om det er tirsdag eller torsdag, det er spesielt vanskelig det, tirsdag eller torsdag. Onsdag og fredag derimot, er annerledes, onsdag er så annerledes fra fredag. Fredag er yndlingsdagen min. Det må vær fordi det er dagen før lørdag, og lørdag skal man liksom kose seg. Jeg gidder sjeldent kose meg på lørdager, akkurat som jeg sjeldent gidder noe som helst, men hjernen min har gjennom en lang rekke års hjernevask fortsatt med å tro at lørdag, det er noe spesielt.
Så hvorfor fredag?
Av samme grunn som jeg liker best å sitte på bussen til en fest. Som jeg liker reklamepausen frem til filmen begynner. Jeg er en drømmer, og drømmene ender som regel opp med å bli en god del bedre enn virkeligheten.
Her. Her jeg bor nå er rart. Jeg føler ennå at jeg er på besøk. Når jeg går ut så ser alle så velstelte ut. Alle kommer rett fra kleskatalogen. Unge mennesker med ren hud og velstelt hår og fine jakker og matchende vesker, og skulle det en sjelden gang dukke opp en gammel en, så har de nettopp hoppet ut av postkortet sitt, de også. Jeg visste ikke at det fantes så mange på ett sted. De må jo alle bruke i snitt to timer mer på skikkelsen sin enn de som bor bare ti minutter med buss lenger øst. Det er rart. Bare rart. Jeg skjønner ikke åssen de greier det. Hvordan passer alt de har på seg sammen i farger og fasonger? Hvor kommer disse menneskene fra? Har alle walk-in-closet som de går seg bort i? Noen ville kanskje misoppfatte dette som misunnelse, men gud bedre meg vel. Det handler om ren fascinasjon. Alle er opplivede utstillings-Pinnochioer, vekket til live, gåendes rundt og skal fra et ukjent A til et enda mer forvirrende B.
Før hadde jeg masse tid. Mer tid enn nå faktisk, jeg hadde et hav av tid på å spekulere på hvor folk skulle og hva de tenkte. Jeg pleide å ta bussen bare for å se på menneskene på bussen. Når jeg omsider fant ut at det var best å gå av, gikk jeg av kun for å spekulere på de menneskene som eksisterte utenfor bussen. Halvgal av mangel på agenda kunne jeg stå på gatehjørner og ta meg en sigarett mens jeg latet som jeg ventet på noe eller noen, titte på mobilen som det ikke hadde tikket inn enn melding på på flere dager, bare stå og lure, tenke på hvem og hva og hvorfor.
Jeg kom ikke frem til en dritt.
Ikke noe annet enn at selv i det havet av intethet jeg befant meg i, så fantes det leker man kunne lage i hodet sitt for å få tiden til å gå.
Nå går tiden plutselig alt for fort. Disse lure på hva og hvorfor-lekene har blitt en vane, og jeg forsvinner inn i en intetsigende, fraværende blassøyd dvale i enhvert tomme øyeblikk. Det er ikke særlig praktisk, og bidrar ytterligere til slappfisk-imaget.
Nei, nå gidder jeg ikke dette mer.
mandag 12. juli 2010
Blogger om psykatri
Har i det siste (som vanlig) lest og tittet på nett for å finne nye spennende ting å lese og titte på, som jeg ofte blir sittende med i timevis. Har i løpet av det siste året fattet en interesse for blogger, siden det er mange svært talentfulle skribenter som velger sitt medium i form av en blogg.
En av dem jeg har lest mye på i kveld er bloggen til Sigrun . Dette er en blogg som allerede har fått litt medieomtale, og handler om psykiatri, erfaringer med helsevesenet, politikk og debatter i forhold til etiske spørsmål osv.
Jeg blir imponert og det har først gått opp for meg hvor nyttig en blogg kan være til å kunne uttrykke det man tenker på i det stille for de som ikke er av typen til å stille opp som politiker på tv. Om bloggen ikke hadde vakt oppsikt i det større fora er det uansett nyttig å dele sine erfaringer om hva som faktisk er tilfelle, og hjelpe tabubelagte emner å komme mer frem i lyset.
Det er sterkt å kunne si ting høyt når man ikke vet hva alle som lytter i sitt stille sinn sitter og tenker.
Det var et tilfelle hvor jeg satt og leste en blogg, hvor skribenten la ut om sine psykiske problemer. Hun hadde mottatt en kommentar som var heller negativ, og jeg så høyt til han som satt ved siden av meg i sofaen, at jeg kunne ikke fatte at folk kunne skrive noe så grusomt om noen som har opplevd så mye forferdelig. Da fikk jeg til svar;
"Når man velger å vrenge sjela si ut på nettet, må man regne med å få negative kommentarer".
Så tenkte jeg, hjelp, det vil ikke jeg iallefall. Altså, innta en slags Jesus-figur som ofrer seg for en sak og blir skutt ned foran alle, med alles aksept, eller iallefall nøytralisme (aksept). Men for litt siden tenkte jeg også at jeg egentlig burde ha svart tilbake; hvis en person skal skrive negativt om en annen foran alle, så må jo denne også regne med kritikk! En negativ tilbakemelding gjør det ikke dermed sagt at det ikke finnes noen som ser på dette som positivt. Det tar seg jo dårlig ut med bare negative kommentarer, men det er alltids noen der ute som ikke føyer seg til alt de leser og tar en annens mening for god fisk.
Så hva er best, håpe på at det finnes noen gode støttende mennesker med forståelse der ute, eller ikke skrive i frykt for å bli hudflettet? Altså, leve i frykt eller håp. Og igrunn sier det seg selv, for meg iallefall, at hvis man lever i frykt og gir opp før man har begynt har man allerede tapt.
Så all cred til de som vil dele der ute; jeg hadde blitt veldig redd, eller iallefall bittelitt bekymret, om dere ikke fantes.
En av dem jeg har lest mye på i kveld er bloggen til Sigrun . Dette er en blogg som allerede har fått litt medieomtale, og handler om psykiatri, erfaringer med helsevesenet, politikk og debatter i forhold til etiske spørsmål osv.
Jeg blir imponert og det har først gått opp for meg hvor nyttig en blogg kan være til å kunne uttrykke det man tenker på i det stille for de som ikke er av typen til å stille opp som politiker på tv. Om bloggen ikke hadde vakt oppsikt i det større fora er det uansett nyttig å dele sine erfaringer om hva som faktisk er tilfelle, og hjelpe tabubelagte emner å komme mer frem i lyset.
Det er sterkt å kunne si ting høyt når man ikke vet hva alle som lytter i sitt stille sinn sitter og tenker.
Det var et tilfelle hvor jeg satt og leste en blogg, hvor skribenten la ut om sine psykiske problemer. Hun hadde mottatt en kommentar som var heller negativ, og jeg så høyt til han som satt ved siden av meg i sofaen, at jeg kunne ikke fatte at folk kunne skrive noe så grusomt om noen som har opplevd så mye forferdelig. Da fikk jeg til svar;
"Når man velger å vrenge sjela si ut på nettet, må man regne med å få negative kommentarer".
Så tenkte jeg, hjelp, det vil ikke jeg iallefall. Altså, innta en slags Jesus-figur som ofrer seg for en sak og blir skutt ned foran alle, med alles aksept, eller iallefall nøytralisme (aksept). Men for litt siden tenkte jeg også at jeg egentlig burde ha svart tilbake; hvis en person skal skrive negativt om en annen foran alle, så må jo denne også regne med kritikk! En negativ tilbakemelding gjør det ikke dermed sagt at det ikke finnes noen som ser på dette som positivt. Det tar seg jo dårlig ut med bare negative kommentarer, men det er alltids noen der ute som ikke føyer seg til alt de leser og tar en annens mening for god fisk.
Så hva er best, håpe på at det finnes noen gode støttende mennesker med forståelse der ute, eller ikke skrive i frykt for å bli hudflettet? Altså, leve i frykt eller håp. Og igrunn sier det seg selv, for meg iallefall, at hvis man lever i frykt og gir opp før man har begynt har man allerede tapt.
Så all cred til de som vil dele der ute; jeg hadde blitt veldig redd, eller iallefall bittelitt bekymret, om dere ikke fantes.
søndag 13. juni 2010
Interiør!
Jeg har den store gleden av å måtte finne nye møbler til leiligheten:)
Jeg har allerede kapret disse stolene og spisebordet som jeg fant på genistreken finn.no .
(namnam brokader og alt det der)Resten blir vel mer IKEA vil jeg tro.. Det ser selvsagt ikke halvparten så lekkert ut, så dette blir leilighetens få kvadratmeter med estetikk og eleganse. Alle andre møbler kommer uansett etter tre uker være dekket med minst. 20 cm ymse rot. Da kan jeg løfte hodet, og nifokusere på den lille biten av leiligheten som fortsatt (forhåpentligvis) har en verdighet, og dermed slippe å rydde. Genialt!
Når vi er inne på interiør kan jeg jo legge ut en tilfeldig natts googlebildesøk-fangst; tema møbler.
Tenk å be svigerforeldrene på en drink rundt dette bordet;
.........................smart.
Resten er bare ymse bilder jeg tilfeldigvis fant. Hurra for google bildesøk!
Creepy..
Denne så igrunn utrolig digg ut!
Gi meg et sånt bord!!
Til slutt bare to bilder jeg likte. Første er "Men in bed" av Peter Land. Hadde igrunn vært ganske beleilig å ha så lange armer, tenk; man slipper å stå opp for å f.eks hente seg et glass vann etc. Eneste er at dynen blir alt for kort. Men det problemet løses lett med å sy to dyner fast i hverandre! Prøv selv, kjenner en som allerede har gjort det, det ble visstnok en veldig diger dyne. Aldri mer kalde føtter!
Til slutt hvordan jeg skulle ønske barnerommet mitt så ut (Hadde ikke takket nei om noen ville gi meg et sånt rom nå, skal sies. Jeg var ikke prinsessetypen, men hadde lett blitt det:D)
Gi meg et sånt bord!!
Til slutt bare to bilder jeg likte. Første er "Men in bed" av Peter Land. Hadde igrunn vært ganske beleilig å ha så lange armer, tenk; man slipper å stå opp for å f.eks hente seg et glass vann etc. Eneste er at dynen blir alt for kort. Men det problemet løses lett med å sy to dyner fast i hverandre! Prøv selv, kjenner en som allerede har gjort det, det ble visstnok en veldig diger dyne. Aldri mer kalde føtter!
Til slutt hvordan jeg skulle ønske barnerommet mitt så ut (Hadde ikke takket nei om noen ville gi meg et sånt rom nå, skal sies. Jeg var ikke prinsessetypen, men hadde lett blitt det:D)
mandag 7. juni 2010
Etsy
Jeg har lenge visst om nettbutikken Etsy, hvor du også kan lage din egen bruker og selge ting du lager. Av en eller annen merkelig grunn har jeg ikke sjekket den ordentlig ut før nå, og jeg er svært begeistret over hva jeg fant. Under kategorien "Geekery" har jeg for eksempel funnet dette;
Ved første øyekast tenker man "greit, mann med skjegg og lue" før man ser at skjegget er en del av lua...
Den, kombinert med dette puppeskjerfet ville gjort seg, tenker jeg.
Men uansett, etsy har ikke bare bisarre ting; men utrolig mye fint! (kanskje litt vanskelig å tro på etter det utvalget jeg har presentert nå, men). Jeg må lage et innlegg om de fine tingene også, men det har jeg en følelse av at vil ta litt lenger tid. Så lenge kan du kanskje finne noen godbiter på Etsy selv:D
Ved første øyekast tenker man "greit, mann med skjegg og lue" før man ser at skjegget er en del av lua...
Den, kombinert med dette puppeskjerfet ville gjort seg, tenker jeg.
Men uansett, etsy har ikke bare bisarre ting; men utrolig mye fint! (kanskje litt vanskelig å tro på etter det utvalget jeg har presentert nå, men). Jeg må lage et innlegg om de fine tingene også, men det har jeg en følelse av at vil ta litt lenger tid. Så lenge kan du kanskje finne noen godbiter på Etsy selv:D
lørdag 5. juni 2010
Jeg mer eller mindre samler på Uglydolls (hvis du ikke vet hva det er, finner du det her.)
Jeg hadde nylig bursdag, og siden nettbanken til kjæresten min har bestemt seg for å streike, så kom ikke varene han hadde bestilt i bursdagpresang tidsnok. Det var da han likegodt bestemte seg for å sy et egen uglydoll-inspirert kosedyr.
Så nå har jeg mitt eget unike monster, som kommer godt overens med de andre i senga (begynner å bli trangt om plassen, siden denne blir nummerert som nr. 7) I bilde nr. 2 er ikke stoffet i ørene brettet ut ennå. Se så fin:D
Himmelen
Tok noen bilder av himmelen som plutselig ble veldig fin i kveld:D Jeg liker hvordan kameraet mitt fikk det til å se ut som jeg har slått meg ned i Mordor. på det øverste bildet hadde solen gått ned, så ting så mer normalt ut. Det er mer enn nesten litt synd at man ikke kan gå på skyer, for de ser så varme, myke og gode ut. Men man får prøve som best å kose seg nede på bakken, gresset er alltid grønnere på andre siden, alt ser bedre ut fra avstand etc. (er fortsatt ikke helt overbevist.)
lørdag 29. mai 2010
Her(kunst)verk
Hvordan forklare syk om frisk
Glad om trist
liv om død
rett om gal
med disse runde ordene
på en liten vegg
til de der firkantede folkene?
til de der firkantede folkene?
Flere ord: http://natural-stupidity.blogspot.com/
Juletre
Bildene fra mitt første forsøk på å ta noen bilder med mitt nye kamera. Alle bildene er tatt i dusjen med mitt gamle døde juletre. Pga. mitt uberkule blå lys i dusjen (!) slapp jeg til og med å redigere dem =DTok noen fra under skuldra også, men siden jeg kun hadde på meg juletreet ble jeg veldig usikker på om jeg skulle legge dem ut. Det går vel under kunstfoto (med mindre de dendrofile finner dette veldig tennende) og jeg tviler på at noen finner dette pornografisk. Men tror jeg skal høre litt rundt før jeg finner ut hva som er det beste sjakktrekket. Hvis noen leser dette kan dere si deres mening?=)
Abonner på:
Innlegg (Atom)