Har i det siste (som vanlig) lest og tittet på nett for å finne nye spennende ting å lese og titte på, som jeg ofte blir sittende med i timevis. Har i løpet av det siste året fattet en interesse for blogger, siden det er mange svært talentfulle skribenter som velger sitt medium i form av en blogg.
En av dem jeg har lest mye på i kveld er bloggen til Sigrun . Dette er en blogg som allerede har fått litt medieomtale, og handler om psykiatri, erfaringer med helsevesenet, politikk og debatter i forhold til etiske spørsmål osv.
Jeg blir imponert og det har først gått opp for meg hvor nyttig en blogg kan være til å kunne uttrykke det man tenker på i det stille for de som ikke er av typen til å stille opp som politiker på tv. Om bloggen ikke hadde vakt oppsikt i det større fora er det uansett nyttig å dele sine erfaringer om hva som faktisk er tilfelle, og hjelpe tabubelagte emner å komme mer frem i lyset.
Det er sterkt å kunne si ting høyt når man ikke vet hva alle som lytter i sitt stille sinn sitter og tenker.
Det var et tilfelle hvor jeg satt og leste en blogg, hvor skribenten la ut om sine psykiske problemer. Hun hadde mottatt en kommentar som var heller negativ, og jeg så høyt til han som satt ved siden av meg i sofaen, at jeg kunne ikke fatte at folk kunne skrive noe så grusomt om noen som har opplevd så mye forferdelig. Da fikk jeg til svar;
"Når man velger å vrenge sjela si ut på nettet, må man regne med å få negative kommentarer".
Så tenkte jeg, hjelp, det vil ikke jeg iallefall. Altså, innta en slags Jesus-figur som ofrer seg for en sak og blir skutt ned foran alle, med alles aksept, eller iallefall nøytralisme (aksept). Men for litt siden tenkte jeg også at jeg egentlig burde ha svart tilbake; hvis en person skal skrive negativt om en annen foran alle, så må jo denne også regne med kritikk! En negativ tilbakemelding gjør det ikke dermed sagt at det ikke finnes noen som ser på dette som positivt. Det tar seg jo dårlig ut med bare negative kommentarer, men det er alltids noen der ute som ikke føyer seg til alt de leser og tar en annens mening for god fisk.
Så hva er best, håpe på at det finnes noen gode støttende mennesker med forståelse der ute, eller ikke skrive i frykt for å bli hudflettet? Altså, leve i frykt eller håp. Og igrunn sier det seg selv, for meg iallefall, at hvis man lever i frykt og gir opp før man har begynt har man allerede tapt.
Så all cred til de som vil dele der ute; jeg hadde blitt veldig redd, eller iallefall bittelitt bekymret, om dere ikke fantes.
