Ben Newman

Ben Newman har egen blogg. Og han er dyktig til å tegne. Dette går vel under sjangeren erotisk kunst. Er en lekenhet og fantasi her, (dog litt bisarr og pervers) som jeg finner underholdende. Det er noe av det mer gledelige jeg har sett på lenge. Nå fikk jeg lyst til å tegne mer igjen.

Jeg fant bildene hans tilfeldig på nett (som så mye annet), og der de var lagt ut var det et kommentarfelt fylt opp med utsagn om hvor mannsjåvinistisk disse bildene var. Jeg må smile litt av utsagnet. Jeg visste ikke hvem kunstneren var før noen andre i kommentarfeltet oppga navnet til Ben Newman. Det kunne likegodt vært en kvinne som stod bak bildene, jeg ble nesten til og med litt overrasket over at det var en mann. Mennene i bildene hans er med få unntak avbildet som åndssvake, stygge, dumme, redusert til dyr. Kvinnene derimot er i majoriteten, vakre, overlegne, i kontroll. Hva er vel kvinneundertrykkende med det? Hvis jeg skulle funnet bildene provoserende i henhold til kjønnsroller, ville det blitt overforenklingen av mannen.

Nå er disse bildene ovenfor kanskje et dårlig eksempel, fordi noen av dem er unntak. Som kvinnen nederst, ser faktisk pinefull ut. Men de aller fleste bildene han lager viser disse kjønnsrollene. Ingen av kvinnene synes å lide.

Dette er vel eneste bildet av Ben jeg har sett til nå hvor mannen ikke er fremstilt negativt. Men det er kvinnen som er i fokus her også. (selv om jeg synes mannen er finest, heh:P)

Her er bloggen;

http://bennewmanart.blogspot.com/

Jeg skulle skrive noe..

Men jeg har fullstendig glemt det. En deilig glemsel, en tomhet, en lys flekk uten identitet.

Og så kom jeg på det, i det jeg skulle formulere det, hva. Eller, hvem som formulerer setningene i hodet mitt for tiden. Jeg er latterlig lettpåvirkelig når det gjelder bøker. Nye forfattere som faller i smak. Det er som tankene mine formulerer seg etter en mal, de samme ordene, de samme vendingene som forfatteren jeg for tiden leser bruker i bøkene sine.

Når jeg liker ên bok, slår jeg meg sjelden til ro med å lese kun den ene. Jeg liker å lese minimum 3 bøker av samme forfatter, på rad. For å forlenge opplevelsen. Utsette bruddet med karakterene. De dukker som regel opp igjen, men med andre navn. Og mens jeg leser tenker jeg på forfatteren. Alle skjønnlitterære tekster er forvridde selvbiografier. Det er som intense tankeutvekslinger med et menneske jeg ikke kan se, ikke har møtt, og høyst sannsynlig aldri kommer til å møte. Men kanskje jeg bare utveksler tanker med meg selv. Kanskje ordene bare er de jeg vil de skal være. Men de treffer godt. Jeg tenker på hvor ensom den som har skrevet disse ordene må være, å være forfatter må være de mest ensomme i verden. Det krever hele ens konsentrasjon. Når jeg maler eller lager ting blir jeg ofte fortalt historier gjennom musikken jeg har på i bakgrunnen. Det føles trygt, nesten sosialt. Men hvis jeg skriver, så plager musikken i bakgrunnen meg. Iallefall om den har tekst. da blir det stille. Meg og ord.

Ord på "papir" skremmer meg litt. Ord kan misforstås. Bilder, malerier, kan ikke misforstås på samme måte. Hvis jeg skriver noe, er jeg mye mer paranoid for konsekvensene, enn hvis jeg maler noe. Og jeg er jo mye paranoid.

I denne bokperioden er det Elin Brodin som står for tur. Jeg vet ikke hvor mange bøker jeg kommer til å ende opp med å lese av henne, men det er heller ikke poenget.

Det er deilig å ligge på gulvet på verandaen, kjenne solen brenne seg fast i ryggen. Bla om sidene, lukten av bok. En glipe i livet, et ørliten ferie. Og det er sommer.

Lurer på hvor mange timer jeg bruker på å titte rundt på random ting på nett. Det er ikke rent få. Jeg kom over denne nå, og den fikk meg -nesten- til å bevege meg vekk fra pcen. Godt forsøk.

første forsøk

På å lage et slags anheng. Med bla.a en klinkekule. Og ståltråd. Jeg er ikke så glad i så "klumpete" smykker, eller smykker generelt faktisk. Men jeg er inne på noe tror jeg, og jeg har flere ideer. Dette ble prøvekaninen.

Irland

Jadda. Hva er vel ikke bedre unnskyldning til å ikke legge seg riktig ennå enn å skrive noen ord på den nesten-aldri-oppdaterte bloggen? ..

Jeg kan vel starte med å skryte litt av min lille ferie til Irland. Vi leide et såkalt towerhouse, direkte oversatt blir det vel tårnhus, men alle er enige om at den flotteste oversettelsen blir slott. Jeg har enda ikke fått ræva i gir og lagt ut bildene til nå, men her er da noen. I veldig hulter-til bulter- rekkefølge, vel og merke.

-Den jævlig skumle (og lange) trappa.

- Når man hadde gått opp alle de 96 trapptrinnene hadde man anledning til å stå på taket til slottet og nyte utsikten som så slik ut;



Slik så takbjelkene i stua vår ut;

Og landeveien til butikken. Jeg lider av askeladdensyndromet og tok med meg en krusedull av noen tørre greiner jeg fant i veikanten. resultatet ble en krans jeg laget når jeg kom hjem, samt et stuegulv som knaser når mån går. Sånn går det når man pakker ut av kofferten, og kvister og det meste har gått i oppløsning.

Kransen. Med spraylakkerte sommerfugler. Laget på trass. Jeg SKULLE jo ha med kvistene, så da måtte de brukes. Til.. ...Noe.

Enda mer av den traumatiske trappen


Soverommet jeg sov på! Legg merke til rotet. Fint og hjemmekoselig=) Det var ørten soverom, men tok kun bilde av mitt i respekt av privatliv (eventuelt latskap)
Mer av soverommet


Stuebordet, pådekket før felles middag=D

Vi var da tross alt turister, og måtte sjekke ut dette stedet; som lå en-to timer unna;


Slottet vårt.

Porten

..

En fancy hage vi fant, med badekar i.


Det får holde for denne gang:)