Tankerekker som glipper ut av fingrene mine
Jeg har begynt med halloweenkostymet mitt. Jeg stod med kniven i et buskas like ved stien jeg pleide å gå opp til skolen hver dag i 8. klasse. Jeg skulle skjære av en del av noen greiener fra noen felte trær som var lagt i en diger haug. Ved en glipp skar jeg meg på kniven, og begynte å blø. Det gjorde ikke vondt, det var arbeiderfingre. Blod var en del av dette. Jeg nøt synet av kontrastene av hvit hud og rødt blod, og tenkte at jeg fant faenmeg noe positivt i alt. Det er noe med arbeiderfingre. Fingre som gjør noe, har gjort noe, grove fingre, kvestede negler, blod, maling, skitt. Som om jeg i timesvis, med et maleri, senere setter meg ned og ser at fingrene mine er mye mer estetisk anlagt enn det jeg har skrapt ned på lerretet.
Jeg er ingen arbeider.
Jeg er en typisk slappfisk. Jeg aner ikke hva jeg gjør om dagene, om det er tirsdag eller torsdag, det er spesielt vanskelig det, tirsdag eller torsdag. Onsdag og fredag derimot, er annerledes, onsdag er så annerledes fra fredag. Fredag er yndlingsdagen min. Det må vær fordi det er dagen før lørdag, og lørdag skal man liksom kose seg. Jeg gidder sjeldent kose meg på lørdager, akkurat som jeg sjeldent gidder noe som helst, men hjernen min har gjennom en lang rekke års hjernevask fortsatt med å tro at lørdag, det er noe spesielt.
Så hvorfor fredag?
Av samme grunn som jeg liker best å sitte på bussen til en fest. Som jeg liker reklamepausen frem til filmen begynner. Jeg er en drømmer, og drømmene ender som regel opp med å bli en god del bedre enn virkeligheten.
Her. Her jeg bor nå er rart. Jeg føler ennå at jeg er på besøk. Når jeg går ut så ser alle så velstelte ut. Alle kommer rett fra kleskatalogen. Unge mennesker med ren hud og velstelt hår og fine jakker og matchende vesker, og skulle det en sjelden gang dukke opp en gammel en, så har de nettopp hoppet ut av postkortet sitt, de også. Jeg visste ikke at det fantes så mange på ett sted. De må jo alle bruke i snitt to timer mer på skikkelsen sin enn de som bor bare ti minutter med buss lenger øst. Det er rart. Bare rart. Jeg skjønner ikke åssen de greier det. Hvordan passer alt de har på seg sammen i farger og fasonger? Hvor kommer disse menneskene fra? Har alle walk-in-closet som de går seg bort i? Noen ville kanskje misoppfatte dette som misunnelse, men gud bedre meg vel. Det handler om ren fascinasjon. Alle er opplivede utstillings-Pinnochioer, vekket til live, gåendes rundt og skal fra et ukjent A til et enda mer forvirrende B.
Før hadde jeg masse tid. Mer tid enn nå faktisk, jeg hadde et hav av tid på å spekulere på hvor folk skulle og hva de tenkte. Jeg pleide å ta bussen bare for å se på menneskene på bussen. Når jeg omsider fant ut at det var best å gå av, gikk jeg av kun for å spekulere på de menneskene som eksisterte utenfor bussen. Halvgal av mangel på agenda kunne jeg stå på gatehjørner og ta meg en sigarett mens jeg latet som jeg ventet på noe eller noen, titte på mobilen som det ikke hadde tikket inn enn melding på på flere dager, bare stå og lure, tenke på hvem og hva og hvorfor.
Jeg kom ikke frem til en dritt.
Ikke noe annet enn at selv i det havet av intethet jeg befant meg i, så fantes det leker man kunne lage i hodet sitt for å få tiden til å gå.
Nå går tiden plutselig alt for fort. Disse lure på hva og hvorfor-lekene har blitt en vane, og jeg forsvinner inn i en intetsigende, fraværende blassøyd dvale i enhvert tomme øyeblikk. Det er ikke særlig praktisk, og bidrar ytterligere til slappfisk-imaget.
Nei, nå gidder jeg ikke dette mer.
