Smykkedingser

Fine smykker fra Lotta Djossou . Kjøpte to smykker på alternativmessa i Lillestrøm i vinter, og først nå jeg sjekket ut nettsiden. :)

Sparks

Alex Grey

Alex Grey

Må være en av favorittkunstnerne mine. Måten han kombinerer det spirituelle med det vitenskapelige er unik, og jeg er en sucker for detaljer. Jeg får aldri nok av dem. Bare tanken på hvor lang tid en cm av bildene har tatt er overveldende.

Det finnes mange kunstnere, mange flinke, men det er den intiutive følelsen jeg sitter igjen med etterpå jeg har funnet ut at spiller mest rolle for om jeg liker en kunstner eller ikke. Noen ganger ser jeg bilder av artister jeg respekterer, men som jeg hater følelsen jeg sitter igjen med. Andre føler jeg ingenting av. Til tross for hvor teknisk flinke de er, etc. Akkurat dette tror jeg jeg ikke kan dissekere eller formulere, Alex Grey fremkaller en slags deilig harmoni hos meg, til tross for alle fargene og invollene og alt som tyder på det motsatte. Det er en slags aksept av det menneskelige legeme som kjøtt og blod, men igjen fremstilt som en kilde til energi, en bolig for nytelse og smerte, og igjen som en del av universet, i kontakt. Jeg har ingen verdens anelse om hva jeg snakker om, men når jeg ser bildene hans trenger jeg ikke lese om dem, de snakker, og jeg forstår.

Jeg gikk på Deichmanske Bibliotek for noen år siden, og jeg kom borti noen bøker med bilder av forskjellige kunstnere, og en bok om surrealisme. Det skal sies at jeg ikke hadde sovet den natta, og da er det veldig lite som skal til for å vippe meg av pinnen, men det viser seg gang på gang at jeg fortsatt får den samme følelsen om jeg så har sovet hundre timer. Jeg hater og elsker surrealisme. Først og fremst hater jeg den, for den fremkaller en slags sinnsyk frykt hos meg. Jeg blir faktisk uggen. Det høres latterlig ut, men jeg tror det kommer av at når jeg ser et produkt av et menneske som er så til de grader satt ut av system, tatt ut av all sammenheng, som ikke kan forklares eller forstås, bekrefter det tanken om det hinsides. Galskapen. Handlingen uten hensikt. Som skrekkfilmer med en forklart handling aldri har skremt meg like mye som de som er totalt meningsløse.

Jeg får sjelden slike sterke følelser, og det er derfor jeg elsker det også. Jeg er fascinert til de grader. Grunnen til at det rører ved meg er vel fordi jeg vet hvor mange timer, dager, år og gud vet som skal til for å produsere disse bildene, og jo mer detaljerte de er, jo sterkere er galskapen. For bildet forestiller- ingenting! Alt! noe helt tilsynelatende tilfeldig, og jeg tror ikke på tilfeldigheter. Hvordan kan man lage en historie ut av dette? Man sitter igjen med flere spørsmål enn svar, og der kryper frykten inn. I mitt tilfelle blir jeg bare uggen. Litt nedstemt. Urolig.

Hadde jeg malt et bilde i surrealismens navn selv, hadde jeg neppe kjent meg redd. Jeg kjenner mine hensikter, ingenting er tilfeldig, og når man ser flere bilder av samme artist ser man jo det også. Mønstre.

Mati Klarwein

Landscape percieved (over) og Landscape described;

http://www.matiklarweinart.com/en/surrealist.htm

-"Although this is the style of art that Mati is best known for, it is also the hardest to classify. Even though these paintings contain many surrealist elements, and Mati was close enough to Salvador Dali to talk about "acting as each other's pimps and cultural spies", Mati would not call himself a surrealist. He's clearly a visionary artist in the broadest sense of the term: someone with a unique and distinctive vision of the world about us that expresses that vision through his art - but there are elements of the 'visionary art' genre that Mati would not align himself with.

Although considered a psychedelic artist by some, when asked in an interview "How do you feel about being classified as a psychedelic painter?" his response was:

I think it's subjective. Anybody can classify me as they wish. In the fifties I was classified as an illustrator, even though my work consisted of paintings. And in the sixties my work was classified as psychedelic. So I took psychedelics to find out what it was all about. I found out I couldn't paint on them. I'll tell you about a funny episode. Jean Houston and Robert Masters put together a book called Psychedelic Art in the sixties, and they came to me. They did an interview with me, like we're doing now, to include me in their book. And they asked me, "What kind of psychedelics do you take when you're painting?" And I said, "I don't take anything when I'm painting. When I take psychedelics I get very horny, and I start going out to nightclubs and cruising." (laughter)

So they said, "Well, we can't put you in the book." I freaked out, because I wasn't in any book yet (laughter), and I said, "But I get my ideas when I'm high." And they said, "Alright, we'll put you in the book." Next they asked me for the names of other psychedelic painters, and I gave them a whole list, including Fuchs. I called them all up right away, and I told them, "Tell them that you're taking psychedelics!" And they all got in the book. (laughter)"

Det er få artister/band

Som har holdt meg så mye med selskap som SAGA.



Dette er en klassiker.

Selvdisiplin

Er total mangelvare når jeg i utgangspunktet hadde tenkt å legge meg tidlig, men ender opp med å se hele resten av Twin Peaks- Dvs, jeg har sett 6 episoder og jeg har ên episode igjen. (Er vel ikke akkurat noe å legge skjul på at jeg synes de har god smak og estetikk i serien.)
Jeg merker jeg ville gitt mye for en sesong til.

Jeg elsker musikken og dansen til dvergen.Og Dale Cooper, han må jo i bunn og grunn være favoritten. Tett etterfulgt av Shelly, Log lady, the dwarf, the giant og James. Just for the looks, ellers er han ganske irriterende egentlig.

Nei, nå må jeg finne meg en ny serie å nyte på egen hånd. (hvis det egentlig er en god idê, da)

Dagene snegler seg bortover, samtidig som alt går alt for fort. Som vanlig. Og som vanlig skulle jeg lagt meg for lenge siden. jeg tror jeg bare ikke vil legge meg når jeg har lyst. Jeg vil bare når jeg må. har jeg lyst til noe i det hele tatt bør jeg være våken. Hm.

Blogg føles litt som å høre ekkoet sitt i det uendelige, det paranoide går liksom inn i seg selv, som å se et speilbilde i et speilbilde i et speilbilde.

Jeg bør antakelig ikke blogge.

Amsterdam

Noen bilder jeg tok og redigerte fra Amsterdam.