En forsiktig vind strøk over armen. Sommernatt. Kulden isolerte ikke lenger kroppen fra omgivelsene, gjorde ikke lenger motstand. Luften kjentes ikke lenger stikkende i nesen, en nummen varme hadde omsluttet meg. Det er som å bevege seg under vann, tenkte jeg. I en drøm. Bare føle strømningene. I ett med verden. Livet fantes overalt nå, ting hadde gjenfunnet sin duft, sin farge, og raslingen av trærne og fjerne billyder hvisket om en tilstedeværelse. Hvordan kan man føle seg ensom en slik kveld? jeg ser utover det trygge mørket. Øynene mine trekkes automatisk mot små punkter av lys, men lysets vitne om varme var ikke lenger viktig. Mørket som hadde belagt gatene var lunt, og jeg bestemte meg heller for å se inn i det sorte. Jeg visste hva som fantes der, jeg hadde sett det så mange ganger før, i dagslys, og nå ville jeg heller fantasere om det. Med vidåpne øyne inn i det stummende mørket.
Solen hadde varmet opp huden i løpet av dagen, og jeg glødet enda.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar